Et drømmekollektiv

Kollektivet

Bladkompaniet

Torbjørn Lien har bestemt seg for å servere oss den tegnede utgaven av

Friends. Blant annet representert ved en death metal-satanist. Ronny heter han og digger frodige blondiner. Han tar ikke mye for å bedra sin mindre pene kjæreste, Kisse. Hun på sin side sikler over alle bolegutters rumper. Tredje mann i kollektivet er Mounir, en student og liberal muslim helt uten oppdragelse på sjekkefronten. Tobben er en naiv Bob Dylan-fan og Gry er den sinte lesbiske nordlendingen. Ved å latterliggjøre utroskap, toleranse, Bob Dylan og blonde lesper går Lien rett inn i en norsk stripetradisjon.

For å ta litt tegneseriehistorie: Stripegenren startet i USA på 1920-tallet. I dag er den blitt en stor pengeindustri. Konserner kjøper opp striper og hyrer inn kopister som fortsetter å tegne serien. Mort Walker har ikke tegnet en Billy-stripe på fem år, likevel er det hans signatur som står på hver tegning. Samtidig som stripene blir masseprodusert for de store avisene, blir sexsjikanering, banneord og vold luket ut for å skåne konservative amerikanere. Frøken Fryd i Billy ble for eksempel påkrevd lengre skjørt i fjor.

I Europa ser man med skrekk på denne utviklingen. Her tegnes det lange episke historier med sex og vold som en naturlig del av handlingen. I Norge kommer disse to tradisjonene sammen. Tegneserietegnere har tatt det europeiske og frekke inn i stripeformatet. Det begynte med Frode Øverlis Pondus-serie, der to bastioner i norske menns liv, fotball og sjekking, ble utsatt for utdriting. Lise Myhres serie Nemi fulgte opp ved å introdusere en vakker satanist-jente uten større fremtidsvisjoner enn å drikke seg full, få seg et ligg og lese Ringenes Herre for n\'te gang. Disse antihelt-historiene selger her til lands, så mye at Øverli er blitt millionær og Nemi har tatt over Månestråles rolle som alle norske gutters våte drøm.

Nok historie, tilbake til Lien. I de fire første stripene plasserer Lien personene i Kollektivet sammen, og han lykkes i å gi dem gjenkjennelige karaktertrekk. Humoren blir forutsigbar på en positiv måte. Han er frekk, men poengtert. Liens karakterer er stereotype og kanskje blir noen poenger litt enkle. Den lesbiske nordlendingen har mareritt om Carl Ivar, Ronny begynner på helsestudio på grunn av babe\'sen der og alle drikker de som svamper. Likevel er det et karikert univers til å bli glad i. Og ikke minst, Lien får frem situasjoner vi med skam kjenner oss igjen i. Alt fra eksamensangst til sjekking og forsøksvise turer i skog og mark tas på kornet. Da kan det unnskyldes at streken hans ikke alltid er gjennomført, slikt kommer etter hvert.

Men én innvending har jeg. Den lengre historien i begynnelsen av albumet fungerer ikke. Det er et billig poeng å lage en tegnet versjon av Liz Hurley fra filmen Bedazzled. Her opererer hun som Ronnys satanistbands manager og selvfølgelig som en ganske nådeløs en. Dessuten kommer det også her tydelig frem at Lien fortsatt ikke er helt sikker på sin egen tegnestil. Det blir mindre sjarmerende når historien ikke holder.

Norske tegneserietegnere er ikke på europeisk nivå når det gjelder å tegne episke historier, dette kommer tydelig frem i Liens forsøk. Det er ikke dette hans karakterer passer til, det stereotype ved dem mister plutselig sin sjarm. Når det er sagt, er Lien som stripetegner et lovende talent som det skal bli spennende å følge.