Et dykk i avgrunnen

23 år gammel ble Ian Curtis nok en tynn, trist, hvit mann som døde for tidlig. Et sørgelig bakteppe til tross, Control er absolutt blitt en severdig film, i alle fall for fans av Joy Division og god filmkunst.

Sam Riley mestrer Curtis’ mange «lag,» og imiterer troverdig scenefremtoningen i sin første, store rolle. Det er Joy Division som står på scenen, og bandet spiller og synger da også selv. Samspillet med Samantha Morton, Deborah, er også glitrende, der de sårt rives fra hverandre.

Men i motsetning til «Walk the Line» og «La vie en rose,» der skuespillerne er stjerner, er dette Anton Corbijns film. På ekte auteur-vis er skuespillerne som marionetter i regissør-geniets hender, og Control virker tidvis dokumentarisk autentisk. Corbijn har regissert musikkvideoer for blant andre Depeche Mode, og Control er som en serie rockeikoniske fotografier i bevegelse.

Velplasserte one-liners og humor tilgjengeliggjør karakterene fra Deborah Curtis’ biografi. Filmen er balansert, og unngår å bli spekulativ, en nærliggende fristelse når legenders livshistorie skildres. Likevel kan to timer bli i lengste laget for folk uten forhold til Joy Division. Andre kan bare slippe kontrollen og la seg forføre ned i svart/hvitt-avgrunnen med Ian Curtis.