Et godt eple, noe beroligende og endel uspiselig

Melody A.M.

Wall of Sound

Hør nå, hvis du noensinne har prøvd å gjøre ting du gjorde før, som å seile med barkebåter eller å bo bak en borg av sofaputer, vet du at det nesten alltid er mye artigere å snakke om hva en gjorde før, enn faktisk å gjenta det. Den abstrakte repetisjonen, gjenfortellingen, duger bedre enn den direkte repetisjonen, gjentagelsen.

Der musikk vanligvis er unntatt fra dette fenomenet, i form av at musikk nettopp

kan gjenta og dermed formidle mellom forskjellige tider og forskjellige soner i livet, faller Röyksopps gjentagelsesforsøk likevel delvis gjennom. Når de gjentar åttitallet slik det aldri var, som i den geniale og mye radiospilte «Eple», og med det utøver den abstrakte repetisjonen, er Röyksopp kanonbra. Men de har bare én bra låt. Eller kanskje to. For når de trår ut i den direkte gjentagelsen, som når de sampler en monumental synthintro fra Pink Floyd, låner et bass-tema fra S\'Express eller med hjelp fra Anneli Drecker foregir å være et tribute-band til Portishead, da blir det helt krise: Pompøst og ganske uspiselig.

En bør kanskje i det hele tatt være skeptisk til et band hvis introduksjon til en bredere offentlighet var en låt bygd på melodier fra gamle Commodore 64-spill. Röyksopp, en duo fra Bergen som utgjøres av Svein Berge og Torbjørn Brundtland, bidro med «64-position» på Tellé Records\' samleplate fra i fjor. I år fortsetter de samarbeidet med andre artister fra Bergen. På den andre gode låten på debutalbumet Melody A.M., «Remind Me», får de hjelp av halve Kings of Convenience. «Remind Me» er, som albumet, ganske beroligende, en får ikke krupp dersom det spilles i bakgrunnen, men det forblir altfor anonymt, og egner seg best nettopp i bakgrunnen.

Og jo, musikk kan fortsatt formidle forgangen tid, men for hver smarte Prince-aktige trommeprogrammering finnes det et synth-tema som Jean-Michel Jarre valgte ikke å bruke. Glem albumet, kjøp «Eple» på singel.