Et langt byks

I åpningssekvensen til The Bridge beveger kameraet seg sakte over Golden Gate Bridge. Mennesker vandrer over broa; turister, joggere og turgåere. Folk smiler og ler, det hele ser riktig idyllisk ut. Det zoomes inn på en som beveger seg rastløst fram og tilbake, for så klatre over rekkverket og kaste seg ut. Da stikker det i brystet.

Inspirert av en artikkel fra The New Yorker, har Eric Steel laget dokumentarfilm om den verdenskjente broa, som, siden åpningen i 1937, har tiltrukket seg flere enn 1300 mennesker som er leie av å leve.

Steel og filmteamet hans filmet broa dag og natt i et helt år, og resultatet ble 23 av 24 flyvende kropper festet til filmrullen. Det å se virkelige mennesker dø, er en påkjenning. Man får se de fleste av hoppene, og holder pusten for det man vet kommer.

Samtidig er det ikke selve hoppene som er verst, det er forberedelsene disse menneskene som vandrer hvileløst fram og tilbake gjør, forberedelser på å gjøre slutt på livet. Hva foregår inni hodet på en som skal hoppe i døden?

De etterlatte prøver å svare på det. Steel filmer venner og familie som klandrer seg selv og spekulerer på hvorfor deres kjære ikke orket å leve lenger. Det er mye sorg og skyldfølelse. Filmens sterkeste scene er intervjuet med den mentalt syke Kevin Hines, som overlevde selvmordsforsøket. Idet han slipper taket, tenker han at han ikke vil dø, og klarer på mirakuløst vis å lande på beina og redde livet.

The Bridge byr på imponerende og vakker filming av Golden Gate, fra tåkebelagt til glitrende i solskinnet, med sart musikk i bakgrunnen. Filmingen tar pusten fra deg. Men en kan begynne å lure på om den med dette romantiserer selvmord. Flere amerikanske medier har kalt filmen «spekulativ». Bidrar den til å inspirere suicidale mennesker til å begå selvmord? Det ser jo nesten vakkert ut, der de kaster seg ut i lufta og flyr mot bølgene. Vakkert og grotesk på samme tid. Er filmen et kunstverk eller en kritikk av samfunnet?

Man får ikke et klart svar, men Steels prosjekt ser ut til å være mer kunstnerisk enn politisk, og sånn sett er The Bridge et uredd forsøk på vise et tabubelagt tema på en empatisk og stillferdig måte. Selv om man blir sittende igjen med et virvar av følelser.