Et liv i karikerte bilder

Ola A. Hegdal (manus) og Tore Strand Olsen (tegninger)

Jeg, Arne Næss

Kagge forlag

Vær alminnelig Arne, sa søsteren Kiki da lille Arne Næss klatret i bestefarsklokken. 90 år levd Arne Næss-liv har blitt 90 sider tegneserie. Det er ikke den vanligste måten å lage tegneserie på. Så er det heller ikke den vanligste mannen å lage tegneserie om.

90 sider er ikke mye når en skal skildre Næss\' begivenhetsrike liv. Han studerte sosialøkonomi som 12-åring for å være sammen med storebror. Han avsluttet doktorgradsavhandlingen da han var 23 og ble professor i filosofi som 27-åring. Ellers er han blitt arrestert for sivil ulydighet, vært gift tre ganger, klatret i ørten fjell og servert hermetisk blodpudding til gjester siden 1940.

Forlagsdirektør Erling Kagge, kompis av Næss, har bestilt biografien og gjester selv tegneserien i hele 18 ruter. Han hentet inn tegnerne Hegdal og Strand Olsen, som står bak henholdsvis manus og strek.

Lurt valg, for Strand Olsens karikaturtegninger passer best til den lune humoren biografien formidler. Ikke noe stygt om tidligere Universitastegner Hegdal, men Strand Olsen får vist nye og gode sider av pennen sin her, i kontrast til den enkle streken han har i sin anti-tegneserie Jørn-Bjørn fra Pondus. (Han lurer til og med inn en liten Asterix-parodi til glede for kjennere.)

Det blir mye humring når en leser denne biografien. Ting som ville falt igjennom som høyst uviktige i en skreven biografi får sin fortjente plass her. I den tegnede versjonen blir Næss\' banning og spesielle raping en naturlig del av fortellingen. Best er det surrealistiske kapittelet der Næss forteller superrotten om possibilismen. Possibilisme er at en stiller seg absolutt og prinsipielt åpen for at alle muligheter kan inntreffe i fremtiden. Noe som resulterer i 18 sluttpoenger på historien, før Erling Kagge bryter inn. The show must go on.

Det gjør det også. Det fine med tegneserier er at lite må formidles via ord. Når professoratet blir tegnet som et tungt fjell på Næss skuldre, skjønner jeg at det snart skal kastes. Og når han kjemper en gandihistisk kamp mot sin empiriske rustning, skjønner jeg at boken om følelser

Livsfilosofi er straks rundt hjørnet.

Min eneste innvending er at det hele kan bli litt for karikert, litt for enkelt. Inntrykket av Næss blir at han utelukkende er en smart friskus som ville irritert vettet av Pondus hvis han entret stambaren med gratis blodpudding til alle. Og som possibilismen sier: Ingenting skal utelukkes.