Ett liv, ingen continues
Multimediashowet Video Games Live, hvor musikk fra tjue år med data og TV-spill fremføres av et fullt orkester, går for tiden for fulle hus i statene. Square Enix har gitt ut CDer med musikken fra «Final Fantasy»-serien siden 1991. En videosnutt på internett av 19 år gamle Martin Leung som spiller pianoadapsjoner av musikk fra Super Mario-spillene er lastet ned 40 millioner ganger, og ved hans første solokonsert utelukkende bestående av TV-spillmusikk ble han klappet inn til 21 ekstranummer. Poenget: Mens spillutviklere står i kø for å håpe at dataspill snart blir tatt seriøst som kunstform, har kommersielle aktører for alvor begynt å forstå den følelsesmessige slagkraften spillmusikk har for dagens unge menn(esker?). Det har Next Life også.
Å stemple denne slagkraften som «nostalgi» blir for lettvint. Spillmusikk spiller på bredt spekter av følelser, alle sterke og primale, og alle grundig indoktrinert i et ungt vestlig sinn: fare, seier, stille før stormen, målet i sikte, hjelpeløshet, tid som renner ut, frykt for å dø. I hvilken grad er disse bølgene av intens tilstedeværelse fra fordums timer foran skjermen overførbare til det voksne liv? I skremmende stor grad, viser det seg.
Nå må det nevnes at Electric Violence ikke er noen spillmusikkplate, men en trashmetallplate med gjennomgående bruk av spillmusikkvirkemidler og -lyder. Uten å gå videre inn på diskusjonen om hvem den tenkte målgruppa måtte være, kan vi heller konstatere, med grundig underdrivelse, at det ikke er noe glansbilde Next Life maler. Lydlandskapene lytteren forserer er like nådeløst fiendtlige som et hvilket som helst Mario-brett, og selv de harmoniske pustehullene virker etter hvert bare illevarslende og kalde. Vokalen, eller mennesket i maskineriet, slik det er nærliggende å tolke det, er redusert til hyperventilering, roping og smertehyl.
Så Next Life funker altså som konsept. Som musikk funker de også, og ettertrykkelig sådan, men vær beredt: Next Life vil ikke være kameraten din. Skjønnheten og logikken ligger langt inne, men når du når den, vil du sitte i undring over at dette gullkornet ved første ørekast hørtes ut som en epileptiker som spyr på en sampler.