Eureka

2007 er året hvor unge bluesgitarister forlot deltaet for å menge seg med allslags musikk. Først ut var Amund Maarud med The Grand. Og nå kommer Grande – en sprek 100-åring, en tradisjonsbevisst ungfole, en jævel på gitar, og det hadde vært fristende å si at han synger som en engel, bortsett fra at han ikke gjør det. Han høres mer ut som Øystein Greni og Bootsy Collins, i hvert fall på henholdsvis «Shine» og «Got your number».

Nevnte herrer funker for så vidt som referansepunkter for U, D, S & H; Skiva skuer sløyt utover fordums musikalske jaktmarker gjennom noe som høres ut som stjerneformede kaleidoskoplinser. Den er en ballongferd gjennom 1900-tallets populærmusikk, fra kabaret gjennom Kinks og frem til Beck, som i likhet med Grande forlot americana for å kunne leke, og endte opp med å høres ut som Prince halve tiden.

Tidløshet er ikke alltid et gode. Episke spenn mellom sjangere og tidsaldere kan låte leksikalsk og ansiktsløst. Men Grande betrakter ikke materialet med konservatorens etterpåklokskap; han er heller som renessansens nyfikne samlere, som uten å blunke stilte ut dyrelik og relikvier i samme rom. Rommet hadde for øvrig et navn og et mål på den tiden; Wunderkammer var navnet, hensikten var utelukkende å forbløffe. Noen ting var bedre før.