Evig heder får vel ingen?

Advarsel – for spesielt interesserte! Hvis du brenner lidenskapelig for skip, andre verdenskrig, eller livredningsbåter som må seile milevis før redning, er det bare å løpe til nærmeste bokhandel.

Jon Michelet introduserer blant annet en liten mediekompilasjon av hendelsen da tre meksikanere drev i fiskebåt over Stillehavet i 2006. De overlevde på flygefisk og regnvann i hele ni måneder En god porsjon småplukk om forfatteren er også tilgjengelig.

Når, eller hvis man blir ferdig, kan man få en sliten følelse av å ha tatt et knippe studiepoeng. Og under eksamen ville man nok ha bemerket visse uobjektive føringer i en «dokumentarisk tekst skrevet av en dikter».

For eksempel er behandlingen av kapteinene på tyske raidere mistenkelig overeksponert. Greit nok, man kan fortsatt sympatisere med Norges Menn og hver tiende skute som sank, men når rettssaker og tyske brudd på Folkeretten blir nevnt gang på gang og aldri nyansert, blir man lei. Den andre, allierte siden bombet, drepte og torpederte, den også. Bitterheten over krigen sitter visst dypt inne.

Det er som selvopplevd sjøskildring at romanen seiler i beste vind. Passasjene om dekksoriginalen Stakka er preget av respekt og sympati. Iblant kommer man også over fornøyelige uttrykk som kan sette en landreke i riktig atmosfære: «Det svømmer en nemesis under kjølen» eller «før i tida var skipene av tre og mennene av stål, nå er det omvendt». Litt mer corny blir det når: «Stillehavet som omsluttet oss på alle kanter lå der som en enorm skurefille».

For øvrig er boka preget av forfatterens skråsikkerhet over at leseren er interessert i akkurat det samme som ham. Fasaden på Institusjonen Michelet blir pusset når han sier ting som: «jeg skal skrive et kåseri jeg skal holde før kampen, og deretter reise inn til hovedstaden, for å opptre i en rolle jeg pleide å like meg i, som Brasil-ekspert». Man føler seg litt forhåndskjøpt og betalt og den slags kan vel bare svorne disipler svelge?

I innseilingen sier vi at dette er litt mediekronikk og litt forfatterens støvete loggbøker, krydret med dårlig samvittighet over døde flyktninger og en unektelig respekt overfor Neptun og det store blå. Men kanskje man har blitt for ung til slikt?