Exit the Matrix

Alle begynnelser har en ende. Så også Matrix-sagaen, men denne anmeldelsen vil ikke avsløre hva slutten er.

Jeg skulle ønske brødrene Wachowski med denne filmen rettet alle feil de gjorde i sommer, og ga Matrix-serien den revolusjonerende avslutningen begynnelsen ga håp om. Jeg skulle ønske jeg kunne si at Neo, Trinity og Morpheus i sakte film dropkicket alle hobbiter til en galakse langt, langt borte. Jeg skulle ønske jeg kunne si at Matrix Revolutions var storslagen og perfekt, og at det var sant.

Men nei. Vel blir tråder fra hele Wachowski-brødrenes Matrix-multimedieprosjekt – filmer, tegnefilmer, dataspill og tegneserier – nøstet opp. Vel får vi se skurker få sine tryner velfortjent slått inn, og vi får en sluttkonfrontasjon mellom absolutt nihilisme og livsbejaende eksistensialisme som til tider er svært så underholdende. Og slaget om Zion er en gedigen orgie i spesialeffekter og filmatisk heltemot, med gnistrende luftjakter og de obligatoriske gamle helter som ofrer seg og unge menn som endelig lever opp til sine ambisjoner, akkurat så svulstig som en slagscene skal være.

Men helheten holder ikke, til tross for enkelte lyspunkter. Filmens begynnelse virker forbausende umotivert og slapp, selv hvis man trekker inn dataspillet

Enter the Matrix for å rettferdiggjøre den. Selve avslutningen er tom, og for brå, og filmen i helhet mangler friskheten og de overraskende vendingene som gjorde The Matrix til en klassiker.

Mange har gledet seg. Mange vil bli skuffet. Men dæven for noen eksplosjoner.