Får i ulveklær

Det er dumt å forlange at klesdrakten til en en artist nødvendigvis må reflektere musikken man spiller. Men personlig hadde jeg stor glede av å oppdage at bandet til en tjukkas i flanellskjorte med det poetiske og lett pretensiøse navnet Francis Black, kunne rocke hardere og mer hysterisk enn mine skolekameraters favorittband, Metallica. Dobbeltgitarer var ikke akkurat dobbelt så kult skulle det vise seg.

Likevel ble jeg skuffet og ikke rent lite overrasket da jeg slang Furias debut langspiller i magasinet og det ut av høyttalerne sev sommerlett konservativ fløyelspop. Misforstå meg rett: Jeg har verken noe imot pop eller lette somre, men forventningen stod ikke i stil med innholdet. Musikkpressen har av en eller annen grunn vært med på å etablere Os-jentene som så sinnsykt tøffe og sterke, muligens med en dose dårlig post-fittstim-samvittighet. Furia på sin side, har bidratt med barslagsmål, lange bukselenker og dyre Ron Wood-hockyer.

Albumets høydepunkt er dessverre fjorårets meget lovende og radiovennlige singel, right on time. Pop-musikk, for Nemi-goth-generasonen. Skarp i kantene og med et suggererende og vakkert refreng. Resten av ... and the we married the world er altfor renslig. Furia gjør ingen feil. Gitarsoloene er mjuke som klemmene til mora di, og treigere enn vitsene til fatter.

Albumet låter overprodusert. Spellemannsglatt. Er det Virgin som sikrer, mon tro? Merkevarebygging 1-2. Jeg bestilte en øl og et slag i magen, men fikk en vassen Tequila Sunrise.