Får i ulveklær

Djevelen er kjent for å være sjelløs. Det samme kan sies om Helldorados tredje skive, uten at det gjør gruppa det spor djevelske. For prærienostalgikere i alle aldre er dette kan hende et høstmust av akseptabelt kaliber. Det låter jo cowboy og sheriff og whisky og hele den pakka der. Lydbildet er rent og pent, men på ingen måte mørkt, slik Stavangerkvartetten pretenderer å fremstå.

Problemet er at dette er såpass opptrådte stier at det ville vært mer originalt å ri langsomt inn i solnedgangen. En cocktail av klassiske westerningredienser er hva som serveres, og det glir da også lett ned. Men det spruter ikke, verken av blod, fandenivoldskhet eller tequila. Komposisjonene, tekstene og stemningene kretser som kveg på et beite av klisjeer: «Come on and let me rock your soul/Tonight my love is black as coal». Det rimer, men det rokker ikke ved sjelslivet, og langt mindre ved følgende faktum: Det er ikke krutt alt som knitrer.

Sauer er, for å bringe inn nok en frase, ålreite dyr. Ulven er truende, men også utrydningstruet. Forskjellen gir seg utslag i gemyttlig breking versus skrubbsulten uling. Helldorado byr i denne anmelderens ører på det første, og jeg kan derfor ikke slutte meg til de anmeldere som «roper ulv» om denne skiva.

«All flames must expire» lyder budskapet i låten «Just like fire». Sant nok, men for Helldorados del er jeg redd leirbålet aldri vil ta skikkelig fyr.