Fargeløst comeback

Det er ikke lett å vite helt hva vi skal med comebacket til Haugesund-kvintetten The Colors Turned Red. All the Way Up er nemlig ikke genuint god, heller ikke ubeskrivelig dårlig. Den er bare fantastisk middelmådig. At bandet var landets mest lovende i to uker i 1988 beviser i det store og hele ikke annet enn at man lett kan ta pauser på nesten tjue år uten å komme opp med én eneste original idé i mellomtiden, og helt glemme kunsten å skrive gode poplåter. Dét er litt trist å registrere.

Man vil jo nemlig at folk skal eldes med verdighet. Ta f.eks Go-Betweens, hederskarene fra Brisbane, selve innbegrepet av en stilfull aldringsprosess. På fjorårets Oceans Apart kom de opp med ti lysende poplåter i skjæringspunktet mellom smukk eleganse og poengterte livsbetraktninger. The Colors Turned Red innehar ikke noe av denne elegansen. Deres comeback låter derimot uinspirert og fattig på såvel blod som idéer og vitalitet. De forsøker seg på tradisjonell beatlesque pop, men mangler det mest vesentlige: gode melodier og noe interessant å forkynne. Larsens tekster lider av å ikke appellere til stort andre enn, vel, ham selv, og mangelen på universell gyldighet tar til slutt livet av den eventuelle velvilje man innledningsvis måtte ha, til fordel for drepende likegyldighet.