Fargerikt pusterom

Melankolsk og avstemt musikk fikk avrunde den to dager lange rockefestivalen på Amatøren. Det mannsterke bandet Le Corbeau er glad i lange instrumentale partier med oppglødd improvisasjon på blåsere og bassgitarer. Innimellom dette slipper Mette Breddam til med uanstrengt fyldig stemme, og sørger for å innhylle nattetimene i en fin atmosfære.

For meg var imidlertid kveldens store overraskelse og høydepunkt amerikanske Cairo Pythian, som spilte tidligere på kvelden. Han ble booket i siste liten for å erstatte The She, som avlyste på grunn av sykdom. Cairo Pythian inntok scenen alene iført hatt og svart skinnvest over en bar overkropp, og vrikket seg gjennom en mørk åttitallssound med elektroniske rytmer som var hentet utelukkende fra hans egen iPhone. Den høystemte vokalen hans, som av og til dessverre nærmest druknet i lydbildet, kunne høres ut som en krysning av Depeche Mode og Suede. I bakgrunnen supplerte han musikken med et stemningsfullt lerret som viste pulserende bilder av alt fra stjerner til røntgenbilder.

Jeg må tilstå at jeg ikke kjenner til The She, men jeg tør likevel påstå at Cairo Pythian var akkurat det Rock am Sogn trengte: et fargerikt pusterom fra mer husvarme band som Wolfgang Pop og Tr-Ond and The Suburban Savages.