Farvel kardemommeby

Dette handler om et Norge som mister uskylden sin. Om Tveita-gjengen, som transformeres fra biljakter på 1980-tallet til i krig i Stavanger sentrum 20 år senere. Spaneren Jonny Brenna visste hele veien stort sett hvem som stod bak sjokkbrekkene, minibanksprengningene, ranet av verditransportene og bankranene, men bevisbyrden ligger hos politiet, og de mangler ressursene som skal til. Boka vekker enorm sympati med Brenna og hans pragmatiske tilnærming til politiarbeid. Han vet, han advarer. Men styresmaktene gir faen.

Vi får også sympati med skurken Petter Hansen, stimulisøkeren som ikke var klar eller motivert for å skrive under samfunnskontrakten til Hobbes, og i stedet valgte å leve som fredløs.

De som får det glatte lag er byråkratiet – det sløve maskineriet som pulveriserer ansvar og motsetter seg forandring. Som lar skurkene fortsette helt til det ender i Nokas-drap. Spørsmålet som forblir ubesvart, er selvsagt: Hvorfor ble ikke politiets kunnskap omsatt i handling tidligere?

Kjetil Østli har levd med de to hovedpersonene i flere år. Han utleverer dem, og han utleverer seg selv. Det hele er et vellykket eksperiment, og det er ikke vanskelig å se hvor Østli vil. La oss håpe alle justisministere leser denne boken og lærer av tidligere tiders feil.