Femten år med musebrøl

Det kanskje tristeste ved Audun Vingers avskjed med Natt og Dag er at ingen lenger fungerer som motvekt de gangene Fredrik Wandrup triller en uinspirert firer til The Loch Ness Mouse. En som kan løfte pekefingeren og sette ting på plass med et dirrende harmfullt «Faen ta. Hør etter».

«Høre etter» er nemlig essensielt for å kunne verdsette dette bandet. Ved første lytt kan lydbildet fremstå nesten friksjonsfritt, men det er bare til du dykker ned i rillene. Der banker nemlig et stort, svulmende soulhjerte, pakket inn i honningharmonier og amerikanske vestkysttoner. Hadde Steely Dan vært et litt bedre band, ville de hørtes ut som TLNM.

Femten år fortjener en konsert, og Mono er da også et egnet sted for en slik begivenhet, da stedet huser det nøyaktige antallet Oslo-bosatte tilhengere av dette bandet, det vil si 238.

På scenen brøler musene høyt, spesielt de gangene de komplementeres av sine tidligere medlemmer Emil og Hilma Nikolaisen (Serena Maneesh). Triveligst er det likevel når det er så trangt på scenen at Ole Johannes Åleskjær hopper inn i broren Jørn, eller Emil Nikolaisen i et tårevått øyeblikk faller inn i en spontanhyllest til brødreparet han engang jaktet på Popmelodien med. Om TLNM ikke har fanget den, sto de jævlig nær da den falt. Femten til, takk.