Fengslende om straff

356 sider

Straffen tilsvarer forbrytelsen, og etterpå er alt greit? Tann for tann og dermed basta?

Nei. Redaktør Espen Schaaning og elleve andre bidragsytere viser i denne boken hvorfor og hvordan straff aldri kan være så enkelt. Bare det å si at (fengsels)straff skal gjøre vondt, som Schaaning gjør i sin egen artikkel, blir like ironisk som at «Brutus is an honourable man». Som om vi stilltiende ønsker at straffen skal være så pinefull som mulig, selv om vi aldri får oss til å si dette så høyt at noen hører det. Som om vi vrir oss når noen faktisk peker på våre egentlige meninger.

Arve-Einar Hansen beskriver i sin artikkel en fengselssjef som gråtende «må» sette en fange på isolasjon. Kanskje Hansen overdriver de forferdelige fengselsforholdene og medmenneskelighetshykleriet, kanskje ikke. Leseren vrir seg uansett igjen i stolen. Hva? Fortjener innsatte slik behandling?

Om man mener å kunne skille klart mellom rettferdig og urettferdig, og vil ture fram i den troen, er dette en skremmende bok. Farlig, om man vil – siden den svir leseren mer enn salver ham.

Som de fleste akademibøker er den riktignok til tider en tanke langdryg. Har man ikke sans for finjus og NOU fra før, får man det heller ikke her. Men på den annen side er straff et så viktig og allment tema, fra oppdragelse til fengsel og alt mellom, at dette er en bok som fortjener flere dagsordner enn nesten alle andre bokutgivelser denne vinteren.

Dessuten gjør det alltid godt å lese artikler som røsker opp i ugjennomtenkte fordommer – andres, men enda mer, om man tåler det, ens egne.