Filmentusiastiske betroelser

Anne Hoff (red.)

Mitt liv som film

Tiden Norsk Forlag

Denne boken kunne vært skrevet av hvem som helst. Og det er den. Journalist og filmkritiker i NRK Anne Hoff har valgt ut tilsynelatende tilfeldige forfattere og skribenter for å behandle temaet film fra ulike innfallsvinkler. Poenget har vært å la mennesker som ikke nødvendigvis har noen filmfaglig ekspertise fortelle om filmer ut fra sine egne interesseområder, med varierende grad av akademisk tilnærming.

Men først slår Anne Hoff selv an tonen med et innledende kapittel. Et kapittel som er fullt av store ord om filmens myteskapende funksjon, om filmens viktige plass i samfunnet og dens betydning for det enkelte mennesket. Det hele får et overflatisk preg og forteller oss lite vi ikke allerede visste. Hoff oppsummerer innholdet i de kommende essayene, men jeg savner en begrunnelse for valg av bidragsytere. Det er ikke like selvfølgelig for alle at forfatteren John Erik Riley har peiling på film.

Tekstenes personlige preg kommer ofte til uttrykk gjennom det tilfeldige utvalget av filmer i de enkelte essayene. Sindre Kartvedt innrømmer at han omtaler filmer fra sin egen samling når han tar for seg helter på film. For ham er dette folk som Clint Eastwood generelt og Kevin Costner i

Tin Cup spesielt. Kartvedt gir oss faktisk full innsikt i sin egen livssituasjon, noe som virker en smule unødvendig. Meningen er muligens å vise at Kartvedt er en livstrøtt mann på 36 som nå nesten har sluttet å se film fordi det ikke lages noe bra lenger.

Finn Skårderud forteller også med et sukk at skrekkfilmen er død fordi effekter har tatt over for den gode fortellingen. Men heldigvis kan Skårderud fremdeles la seg begeistre, og han forteller entusiastisk om forskjellige undergenre som vampyrfilmer og pubertal slasherfilm, og forklarer hvordan klassisk skrekkfilm kan føres tilbake til tre grunnleggende fortellinger.

Ved siden av Skårderud har Ingunn Økland et av de mer akademiske bidragene i boka i det hun gir en spennende drøfting av katharsisbegrepet og ser hvordan denne klassiske myten har vært behandlet på film. Hennes tekst står i sterk kontrast til Tore Renberg, som lar seg rive helt med i et utrolig naivt essay om den store kjærligheten på film.

Det personlige kommer også til uttrykk på en annen måte i essayene, ved at skribentene strør om seg med irriterende smaksdommer. I sin behandling av ungdomsfilmer tillater Torgrim Eggen seg å kalle Grease en fæl film mens Cry-Baby omtales som fantastisk. Hvem er Eggen til å gi en slik dom? Igjen føler vi at Anne Hoff burde gitt oss mer informasjon om disse menneskenes «filmkompetanse».

Dette er en bok som i høyeste grad er preget av subjektive betraktninger og overflatiske analyser, og man kunne spurt seg om ikke boken hadde vært tjent med at noen av skribentene viet en hel tekst til bare én film. Slik det er nå får mange filmer bare noen få linjer og etterlater et ønske om å vite mer. Unntaket er John Erik Riley, som blant annet har en relativt detaljert drøfting av filmen Fight Club.

Men uansett inneholder essaysamlingen mye morsom lesning. Dette er en bok av filmelskere for filmelskere, som først og fremst inspirerer til videre filmtitting. Jeg innser for eksempel at jeg nok er nødt til å endelig få med meg It\'s a Wonderful Life (Frank Capra, 1946) neste jul, og Tore Renberg har overbevist meg om at den kinesiske Veien hjem (Zhangs Yimou, 2000) kan være verdt å se. Dessuten må jeg innrømme at jeg alltid opplever en barnslig begeistring ved bøker med fine bilder. Og til slutt: Hvor skulle vi ellers fått vite at Tore Renberg var forelsket i Nick Rhodes i Duran Duran da han var liten?