Fin men fort glemt

Kenneth Ishak er et av disse artistnavnene som vaker i overflaten, men som aldri har gjort det helt store ut av seg. Til tross for dette har han klart å opparbeide seg et ålreit rykte, særlig blant det litt over gjennomsnittet musikkinteresserte publikummet her til lands. Det skulle nesten bare mangle med totalt åtte utgitte album de siste ti årene, inkludert de han har gitt ut med bandet Beezewax. Men som soloartist blir det Ishak fremfører for det meste bare en forlengelse av soundet til bandet hans, noe som gjør at man kan begynne å lure på hvorfor han ikke velger å fokusere på kun ett av prosjektene.

For Kenneth Ishak er en mann som absolutt kan pophåndverket. Han er flink til å lage gode melodier og er ikke så verst på tekstene heller, selv om han glimter til med et og annet nødrim. Musikalsk sett befinner han seg på en sti som er godt opptråkket med Magnet som den kanskje til nå mest vellykkede. Ishak klarer seg likevel bedre enn mange i dette segmentet. Men som med de fleste andre flinkisguttene med kassegitar sliter han med en essensiell ting; låtene setter seg aldri skikkelig uansett hvor mye du hører på dem. Så selv om han for all del har laget en streit og fin plate, kan jeg vanskelig se for meg at jeg kommer til å hente den frem igjen fra platehylla med det første.