Finner ikke ord

Noen dager er alt tilgitt. Du tenker At eks-kjæresten din sikket hadde en god grunn til å være kjip, at Dagbladet er genuint interessert i helsa di. At slaps er bra fordi det vasker gatene og Dagens smaker godt hvis du bar putter på nok pepper. Sånn var det sist søndag på Chateau Neuf. Da USAs kanskje snodigste band, Lambchop, med ryggen til publikum ga lyd til en 77 år gammel historie om slemme damer, store byer og små mennesker.

Lambchop jobbet med platen Awcmon – No YouCmon og ble spurt av San Francisco Film Festival om å skrive musikk til F.W. Murnaus film

Sunrise fra 1927. Noen av sangene er komponert til filmen, alene mens andre ble puttet på fra CD-ene

Sunrise er historien om et lykkelig par fra landet, hvor mannen møter en dame fra byen, og det blir planlagt et mord. Men det er ikke selve historien i Sunrise som har gjort filmen til gjenganger når filmnerder skal rangere kvalitetsfilmer. Det er sekvensene som har gjort filmen til det den er. Sekvenser som for eksempel den romantiske fotografen, og den fulle grisen. Men ble dette mest konsert eller kino?

En samle-cd med idolartister kunne ikke ødelagt denne filmen, men heller ikke tilført den det filmmusikk skal gjøre: Å understreke stemningene. Lambchop var sitt ansvar bevisst. Under lerretet, i stummende mørke, leverte de skranglete melankoli som til tider satt perfekt, men tidvis kunne Nashville-bandet finne på å hente frem de lystige tonene til de mer dramariske partiene og sette deg igjen med følelsen av at noe manglet. En klassisk stumfilmopplevelse kunne det ikke bli. Ikke med et lydbilde fra et av 90 årenes mest originale band, og derfor tok det også litt tid å venne seg til countryjazzen, psykocountryen eller Memphis-soulen som lydsatte bildene. Men når du etter hvert fikk innsyn i F.W. Murnaus verden og klarte å la Lambchop snike seg inn i øret, da ble alt tilgitt. Da vil nemlig alle deg vel.

Foto: Camilla Tully