Fint under solen

Navnet Monzano er hentet fra en karakter i Kurt Vonneguts forfatterskap. Men bandet Monzano svever i et annet univers – langt borte fra Kurt Vonneguts blødende satire og svarte humor. Monzano er koselig, det er sårt, det er indie. Vokalen til Sjur Lyseid er lys og spe, og støttes opp av synter, gitarer og diverse elektroniske grep.

Når du lytter til High Horses & One Trick Ponies spør du deg kanskje hvorfor musikken kommer til deg så lett. Du beveger øynene dine mot platesamlingen din og oppdager noen nedstøvede album fra slutten av 1990-årene. Påvirkningen her er så åpenbar at det tidvis fremstår som en collage av disse. Men Monzano gjør det fint. Det ligger en nerve i lydbildet deres som er lett å fange opp. Men altså, intet nytt under solen, for å tale i astronomiske termer – et gjennomgående tema i tekstene til Monzano. Her er mye stjerner, skyer. Og tårer.

Alt bygges opp rundt stemningen; sårhet, nostalgi, som vi ofte får servert mer av ettersom solen senker seg på himmelen og luften blir kald og klar. Det har vært fint å lytte til High Horses & One Trick Ponies, men nå som denne anmeldelsen er skrevet, vil den settes inn i cd-hyllen, og der vil den nok bli stående. I stedet har jeg blitt inspirert til å blåse støvet av noen plater jeg ikke har hørt på så alt for lenge.