Fjøspoesi

Hilde Myklebust bor i Syltedalen på Sunnmøre, der hun driver et småbruk. Det trenger en ikke lese på omslaget for å forstå.

For det er en eim av fjøs og kudrit som er innbundet i

Berre dagar seinare: «Eg trillar innvolane ned til elva/ bak den søte blodeimen/ lukter slaktetida av rovdyr (…)« Lukten vil kanskje være noe fremmed for bymennesker med eksoslunger, men her er det gode grunner til å holde seg for nesa og lese videre.

Poesidebutanten med bakgrunn fra Skrivekunstakademiet i Hordaland tegner

nemlig opp fine, til dels utsøkte, stemninger fra et barns møte med

naturen og uendeligheten. Bare barn kan legge merke til, og bare poeter som

Myklebust kan beskrive, det vakre i det stygge og morbide: »(…) Rotta får eit djupt søkk/ tvers over hovudet/ Eg lyftar ho etter halen/ og legg ho i neven (…)»

Av fire deler, er den første svakest. «Lysstrimer» er vakre, men for mange av dem tenderer klisjégrensa. Best er Myklebust når hun tør trekke de små og store linjene og spinne dem i hverandre, slik som i del to: «Når snøen legg seg i vindstilla/ høyrer eg det som andedrag».

Berre dagar seinare er en styggvakker påminnelse om menneskers skjebnetvungne tilhørighet til naturen og dets kretsløp. Pluss en dæsj fjøslukt.