Flås og fanteri

En fremmed kommer til landsbyen.

Himmelen blir plutselig mørk og overskyet.

Det er et tegn.

Jeg tok meg herved den frihet å presentere en forkortet versjon av første kapittel i fabelforfatter Paulo Coelhos siste roman.

Flåsete av meg? Vel, det var ikke jeg som begynte. I

Djevelen og frøken Prym er kampen mellom det Gode og det Onde representert ved smådjevler som spretter fram over hodet på figurene og kverulerer snusfornuftig med små engler. Og når en bok om det ondes problem presterer å bli, ikke bare uendelig repetitiv og ulidelig banal, men faktisk flåsete, må man bare gi akt på det.

Høystemt moralisering kan absolutt ha sjarm, som bestselger-Coelho har vist før: Det gjelder bare å ha nok patos, nok tro på eget prosjekt. Men Djevelen og frøken Prym kan best sammenliknes med en episode av Helene og gutta; her er det ingen som har tatt seg bryet med å gjøre noe troverdig, kulissene rister når skikkelsene går forbi. Middelalderromantikk blandes med trivialitetspjatt fra utbrenhetstidsalderen, som når heltinnen skal ut i skogen og skyte en farlig ulv før hun graver opp en gullskatt:

«Chantal tok geværet som hun hadde lånt av en venn under påskudd at hun var så stresset for tiden og ville gå på jakt for å prøve å slappe av litt.»

Ok. Språket er platt. Handlingen ad hoc. Og det store budskapet, løsningen på det ondes problem? Vel, den uteblir. Forfatteren har greid å tyne fram en slutt på dramaet og dermed gidder han visst ikke flere selvmotsigende moralfilosofiske sannheter. Og hvis ikke han gidder å ta boken sin på alvor så gjør åpenbart ikke jeg det heller.

Coelho selger uavhengig av dårlige kritikker. Denne gangen er jeg redd selv hans faste lesere kommer til å stusse.