Flink bisk
Stenåldern kan börja
Silence Records
«Någon står på en balkong med en samtidsroman/ & slänger bort varenda sida som et pappersflygplan».
Noen drømmer om den definitive samtidsromanen. En roman som treffer alle som leser den. En som forteller dem noe de aldri hadde tenkt på. Som alle innser at er sant.
Men kanskje finnes det ikke noe rom for noe nytt som alle kan forstå. En slik roman er dømt til å bli som et fotoalbum fra en ferie. En blir aldri ferdig med sånne album. Det er alltid noe en ikke har limt inn. Og dessuten ser en hvor utrolig fort ting blir fortid. En sånn bok eller et sånt album produserer nesten fortid.
1997, for eksempel, er utrolig lenge siden. Da bodde jeg et annet sted med andre mennesker. Kanskje finnes det et bilde av oss fra desember det året. Da tror jeg vi så ut som om vi ble slengt i veggen. Omtrent som om vi var med i videoen til Blurs «Song 2». Men det var ikke den låta vi spilte. Det var «Et fall & en lösning». Og vi sang med på skånsk.
Bob Hund har holdt det gående i ti år. Kanskje blir de aldri større enn de var med «Et fall & en lösning». En forventer jo at et band som har holdt på en stund skal gjøre noe helt annerledes. Eller bli skikkelig store. Men lite er annerledes på
Stenålderen kan börja. Og det er skikkelig bra.
Bob Hund er et fast referansepunkt, et eget koordinatsystem. Omtrent som Stars Wars innehar de et eget univers, et eget landskap som en kan forholde seg til. Men til forskjell fra Star Wars står Bob Hunds landskap i direkte sammenheng med det livet du og jeg lever. Akkurat hvilken sammenheng er det ikke så lett å peke på. Men den er der.
Det er ikke som om Bob Hund kommer fra ingensteds. De seks gutta i bandet har hørt på mye, mye rart. En av dem er nok John Cale. Han var med i Velvet Underground, der han blant annet bidro med underlige synthlyder. Han produserte The Modern Lovers, hvor Jonathan Richmond startet. Og han produserte The Stooges, bandet som ga verden Iggy Pop. Men etter alt dette ga Cale ut en rekke soloalbum der han stort sett lagde vare, rare ballader. Bob Hund har nok hørt det hele.
Ikke så mye har skjedd med Bob Hund. Dette, deres femte album, er litt lenger enn vanlig. Det har 13 låter. Låtene er kanskje hakket mindre fragmenterte enn før. Men noe har kanskje skjedd med meg. Jeg blir ikke slengt i veggen lenger. Jeg liker bedre de små balladene som kommer mellom alle de raske, rare, omskiftelige bob-hundske låtene.
Jeg trenger kanskje ikke si at jeg synes dette albumet er bra. Det har du nok skjønt. Jeg synes kanskje Bob Hund er hakket bedre live eller på ep. Men hva gjør vel det. Altså, et band der vokalisten synger gjennom en avsaget trafikk-kone kan vanskelig gjøre noe feil. Det samme må gjelde et band der du som tilhører bare idet den siste stavelsen toner ut skjønner at «Yeah!» egentlig er «hjääälp!». Eller som på denne skiva. Den har en låt som heter «Våffeljärnet». Hør på den. Jeg vet ikke helt hva du hører. Men jeg tror du hører det samme som meg.