Flinke hypokondere

Popface kaller musikken sin for Art Pop. Jeg tolker dette til at de ønsker å fenge, men samtidig utfordre. En krevende balansegang, kan man si.

Men gutta i Popface vet tydelig hva de driver med. Det rutinerte bandet slipper en velprodusert plate hvor lyden er like ren, klar og kald som isen på Antarktis. De repetitive temaene glir friksjonsfritt inn i hverandre, og avløses pent av velkomponerte refreng. Det hele er så perfekt at jeg sliter med å tro på vokalist og låtskriver når han klynker i vei om hvor vanskelig livet hans er.

Kanskje prøver Popface å fange det eksistensielle vakuum som sies å ledsage en vellykket tilværelse, men personlig foretrekker jeg folk som tør å legge seg ned på alle fire når de snakker om hvor kjipt livet er. Når tøffe rockegutter omtaler musikk som prøver å uttrykke de mer stakkarlige tonene i det menneskelige følelsesregister er «syting» en velbrukt term. Popface gir denne betegnelsen fornyet styrke.

Dette er rett og slett en småpretensiøs plate et sted mellom The Cure og Sigur Rós. De elleve sporene som til sammen utgjør Popface’s knuste hjerte verken utfordrer eller fenger. Popface tryner fordi de aldri tør å legge seg ned. Men dette er flinke folk, så med litt mer art og mindre pop, eller omvendt, så tror jeg dette kunne vært noe.