Flott, men flatt

Minor Majority

Walking home from Nicole\'s

Big Dipper Records

Du har et problem. Hvis du setter deg ned og hører på Minor Majoritys

Walking home from Nicole\'s er det ei fin plate. Men det gidder du ikke. Etter å ha skippet deg kjapt gjennom sporene på cd-en i en platebutikk, synes du låtene er veldig like, du finner ikke noe særegent uttrykk, og du greier ikke å engasjere deg i alvorlige tekster om mellommenneskelige forhold med motiv fra New York. Du synes det blir litt mye kjedelig akustisk gitar og pen sang, litt for monoton melankoli.

Da går du glipp av at plata har et par skikkelig fine låter, ja til og med radiovennlige fengende, som «Electrolove», eller vakre og triste som tittelkuttet. Du mister sjansen til å bli forført av Pål Angelskårs vakre stemme, som med hell suppleres med Karen Jo Fields\' på et par låter. Andreas Berczellys enkle og fine pianotemaer får du heller ikke med deg. Du blir ikke slått av at bandet kan høres ut som Midnight Choirs noe lettere lillebror. At Minor Majority har lagd en fin plate i en sympatisk amerikansk singer-songwriter-tradisjon går deg hus forbi.

Men du er jo også litt heldig. Du unngår å gremme deg over at et par av låtene ikke sitter helt, selv om plata bare varer i 29 minutter. Du lurer deg unna å bli lei av de gangene bandet bruker loops og lydeffekter på en kjedelig måte. Du slipper å lure på hvorfor det ikke tar helt av. Det noe selvhøytidelige uttrykket har du med hell styrt unna.

Kanskje har du hørt plata og er helt uenig. Da tilhører du sannsynligvis en av disse kategoriene:

a) Er veldig glad i den amerikanske singer-songwriter-tradisjonen.

b) Kjenner til og liker bandet og musikerne fra før via Reverend Lovejoy og Karen Jo Fields\' soloplate.

c) Er en tålmodig og nysgjerrig sjel.