Født i feil tid

Popium

Permanently high

Music Network

At noe menneske skal spasere ned til en platebutikk, slenge 150 kroner på disken og be om den nye plata til Popium kan være vanskelig å se for seg. Ingen har bruk for dette. Det er jo popmusikk. Ingen vil ha pop. Ingen vil ha Popium.

Det er rock som gjelder. Gi meg Motörhead og en ølflaske i hue, syter 18 år gamle jenter som står i kø for å se The Strokes. Rocken har ikke vært heitere siden Guns\'n\'roses eller kanskje Nirvana. Man kan skylde på H&Ms; Iron Maiden t-skjorter, Stella McCartney eller medias ronking rundt gullkalven. Forklar gjerne fenomenet med Hegel, dialektikk og sånn shit. Uansett er det sjuke mekanismer. Så sjuke at selv om man hører at Popium er god musikk så føles det ikke relevant.

Men la oss sette oss på huk og prøve. Popium er Frank Hammersland fra Pogo Pops og en skokk bergensere med bred banderfaring. Og de lager fine sanger. De får The Margarets til å høre ut som et OD-rock-band, eller enda verre, et OD-pop-band. Og i motsetning til Ålesund-bandet har Hammersland nok selvfølelse til at han ikke trenger å hulke navnet til alle sekstitallshelter han kjenner til. Isteden synger han «Love is such a beautiful thing. And it always makes me sing.» Hjelp. Men det er jo vår da.

Permanently high er en jevn plate, men det betyr ikke at låtene er like.

Popium rapper litt fra Ronettes her og en strofe fra Bowie der, men det blir aldri pinlig. Hammersland er proff. Gentlemanstyv. Bandets aktuelle radiosingel «The silverlining» er en foreløpig favoritt. Hammersland veksler kattemykt mellom falsetto og tøffere vokal. Vakkert, rett og slett. Hørt det før kanskje, men men. Teknisk er det uansett et supert håndverk.

Popium fortjener suksess. Håper jeg tar feil med den platesalgtingen... Håper Permanently high slår folk så hardt i knollen at når de våkner opp har Ramones gått av moten.