Følelsesbaner

Dersom du husker hvordan det var å være fjorten, vil du elske denne boka. Dersom du ikke gjør det: les boka, og du vil forstå. De tre halvsøstrene Erika, Laura og Molly har samme despotiske og skjørtejegende far, men ikke samme mor. Sommeren tilbringer de på den fiktive øya Hammarsö i Sverige, der dagene er seigere enn snegleslim, og fingrene klissete av saftis og strandsand. Molly er fem år, og redd og liten, Erika er fjorten og vil bare være nær Marion som kaster på sitt ravnsvarte hår, og Laura, som er den høyst elskede, kjeder seg i det høye gresset. Hørt det før, tenker du? Neppe.

For midt i alt solskinnet og sommeridyllen skjer det noe uutalt og grusomt urettferdig, noe som fører til at de tre jentene ikke vender tilbake til sommerøya. Ikke før nå, når spesialisten i kvinnesykdommer og jentenes far, Isak, er blitt 84 år, og sitter i en gyngestol i huset på Hammarsö og helst ikke vil se døtrene sine.

Linn Ullmanns fjerde roman er like vakker som den er grusom. Grusom fordi menneskene i den er egoistiske. Fordi de misforstår hverandre. Fordi den svakeste ender opp med å tape. Og fordi at hvis du noen gang har opplevd urettferdighet, så vet du at det er akkurat slik livet er. Samtidig er den vakker fordi den forklarer hvorfor. Personene Liv Ullmann beskriver er verken helter eller skurker. De tviler, de sviker, og de gråter. Slik mennesker gjør.

Akkurat dette elsker Ullmann å skrive om, og har du lest noe av henne før, vil du kjenne igjen stemningen, følelsene og tematikken. Som i tidligere bøker, danser synsvinkelen vals mellom karakterene, og romanfigurene hopper strikk mellom nåtid og fortid. Personene i boka er morsomme og ulike, og Ullmann makter å male sterke og virkelighetstro portretter av to så ulike karakterer som femåringen Molly og den eksentriske og brølende pappaen, Isak. Bokas styrke er at skildringene kommer deg så nær; den er en perlerad av små, intense noveller, eller kapitler, som drives fremover av menneskene i den og av klimakset mot slutten av boka.

Et velsignet barn byr på sterke fortellinger om oppvekst, familierelasjoner og forhold. Den er lettlest og intens, og tar deg med på en følelsesmessig berg-og-dalbanetur. Boka stiller kanskje ikke de store spørsmålene, eller gir deg de beste svarene. Men den gir deg følelsen av hva det betyr å være menneske. Og ikke minst: den tar deg med tilbake til tiden da du hadde kjeften full av Hubba Bubba.