For tenkende sjeler

Ved første øyekast virker dette som en avskjedsroman. Den begynner rett etter farens begravelse, hvor hovedpersonen med ett innser at han ikke føler noe stort savn. Han stusser over hvorfor, og deretter begynner en omfattende reise gjennom minner å ta form. Mesteparten sentrerer seg rundt deres far/sønn-forhold, og om han noensinne har følt det annerledes.

Men dette er utvilsomt ingen roman der dramatiske hendelser står i fokus. I ett øyeblikk graves det i minner sentrert rundt den avdøde faren, før man i det neste blir dratt inn i hovedpersonens fascinasjon av sine omgivelser, som for eksempel en lekefigur eller en filmplakat. Det er i fokuset på disse detaljene han analyserer seg selv og verden, og dette gjøres grundig. Noen ganger kan det bli litt vanskelig å følge forfatterens tankemønster, og romanen blir derfor til tider en tålmodighetsprøve. Men det er ikke til å komme utenom at det hele er vakkert fremstilt og bidrar til ettertanke, også for de litt enkle sjeler.

«Å skrive er å gi seg i kast med det altomfattende mulige. Å skrive er å ta seg til rette,» skriver Christiansen, og det gjør han også, i form av en dyp og velskrevet roman. Fraværet av musikk nytes allikevel best i små doser, akkurat som en etterlengtet virkelighetsflukt.