For tidlig for sent
Poor Rich Ones
Joe Maynard\'s Favourites
Rec 90
Dette er bare for å si at en aldri kan unnskylde seg: En unnskyldning kommer alltid for sent, som i dette tilfellet, hvor Poor Rich Ones forrige plate lå og slang i Universitaslokalet i ukesvis før noen ga den et hjem. Denne noen var ikke meg, men så begynte en av låtene fra albumet å spilles på radio, og etter hvert ble den noe mer enn bare lyd fra radioen, den ble en av de låtene som skiller seg ut, som gjør at folk synger med, som gjør at en kan se for seg at samme låt simultant istemmes i talløse kjøkken landet rundt. Så derfor byttet jeg albumet, kalt
Happy Happy Happy, til meg. Skiva var bra, ikke kanon, men en firer, ikke en firer av typen som du aldri spiller, men av den typen som du kan spille igjen og igjen og som alltid er litt bedre enn du tror.
Et år senere finner Poor Rich Ones det for godt å gi ut samlealbumet Joe Maynard\'s Favourites, etter bare tre album, noen ep-er og en rekke singler. Som samlealbum er det ganske uinteressant; det kommer for tidlig, de har ikke nok materiale til å forsvare en slik utgivelse, og derfor blir plata bare en sammenrasket håndfull låter: en singel fra i år, to helt nye låter, tre fra fjorårsalbumet og syv fra diverse tidligere utgivelser.
Og her og nå var det jeg tenkte å gjøre bot, å komme med en unnskyldning, men det er for sent: Det som i fjor var fin falsettsynging over storslått poprock, er nå ensformig vokal bak synthstrykere og gitarsingling med islett av (og jeg trodde aldri at jeg kom til å skrive dette ordet, men her skjer det:) grønsj, faktisk, i måten låtene er bygd opp på. Vokalist William Hut synger fortsatt bra, men jeg har rukket å skjønne alt det jeg ikke skjønte i fjor: Når han slår over i falsett er alltid forventet, et konstant faktum ved låtene, omslaget har ikke noen funksjon, det blir bare staffasje.
Musikken er den samme, den står fortsatt til en firer, men av typen fine-firere-en-aldri-tar-frem, idet jeg, for én, har falt utenfor den sonen hvor denne typen lyd har mening, og det er dessuten mange som gjør radiovennlig melankolsk poprock bedre, som Travis, Coldplay eller Starsailor; men selv trenden disse bandene utgjør ser ut til å være på hell, så Poor Rich Ones forblir nok et av disse Bergensbandene som aldri helt tok av, som aldri helt traff tidsånden.