Forferdelig flink

Rita blir forfatter

Oktober (263 s.)

Rita er ute. Helt ute. Fikser ingenting, har ingen venner, vet ikke hvem hun vil være og hvordan hun eventuelt skal bli sånn. Drar til Sverige på skrivekurs, fikser ikke det heller, får seg uvenner, er klomsete, klønete, sippete, teit og irriterende. Veldig irritererende.

Men jeg leser videre.

Rita dropper skrivekurset, legger seg etter en smårar mann hun forelsker seg i, ydmykes, fornedres, spyr, tisser og bæsjer, er stakkarslig og sær, tvangsflytter seg inn hos mannen, ydmykes igjen. Er så utrolig provoserende tafatt.

Men jeg leser videre.

Rita kommer tilbake til Oslo, men kommer ikke helt tilbake likevel; hun tør ikke konfrontere familie eller bekjente eller Lånekassen eller noen. Hun får seg riktignok en jobb som praktikant, men klomser og kløner videre.

Og jeg leser ferdig. Slenger boka i veggen i ren irritasjon.

Jeg tror Kristine Næss er en flinking. En flinking som beregnende og bevisst pakker inn karakteren Rita i et språk som er like omstendelig og frustrerende som Rita selv. Men som – i de kursiverte tekstpassasjene der Rita og andre romanfigurer selv skriver eller dikter – viser at hun har en rekke språkstiler innabords, og at hun er en forfatter som vet hva hun driver med. Og at det hun driver med muligens tenderer til ironi, se bare på tittelen

Rita blir forfatter. Deilig naiv og gammeldags, men fjernt fra bokas og Ritas virkelighet. Det er ikke godt å si om Kristine Næss står på Ritas eller leserens side. Kanskje hun rett og slett ler litt av oss begge.

Jeg ler ikke. Jeg mistenker at dette er en god bok, men er rett og slett for sur på den til å gi den ros.