Forpurret melankoli

Hva skjer når man blander 80-tallssynthen med indiepop og vibratostemme? Oslobandet Cerrato kaller selv resultatet for sorgpop.

Maria Cerratos stemme har ganske riktig potensialet til å matche enhver dyp personlighetskrise, på en bra måte. Den ultimate fråtsingen i melankoli forpurres dessverre av en til tider overaktiv synth og spesielt av de overraskende banale tekstene. De kunne med fordel spart seg for et par meningsløse da-da-da sekvenser også.

Utrolig nok er det likevel mulig å, i hvert fall til dels, overse de tekstmessige katastrofene til fordel for et både komplekst og interessant lydbilde som veksler mellom stemninger av typen «Glad-filosofisk stemning på trikken», «psykomanisk kjærlighetssørgende alv gråter», og til «Playmo-dukke fra 80-tallet spiller bip-bip-PC-spill.» Cerrato har blitt sammenliknet med både Patty Smith og Cranberries, og innimellom kan man til og med slumpe til å få assosiasjoner til både Air og A-ha, av alle mulige kombinasjoner.

Me and you kan faktisk fungere som en flerbruks-plate uten at den tipper over til å bli standard radiofyll, og hurra for det. Likevel er det et eller annet som mangler, det blir på en måte verken fullkomment trist eller kjempekoselig. Men det er kanskje nettopp det som ligger i begrepet sorgpop?