Først bra, deretter kjedelig

Internetts mange stemmer har uttalt seg unisont om Wholy Martins tre ep-er. Bra greier, er dommen. Nå foreligger bandets første langspiller, og det vi får høre er musikk mettet av referanser. For hvert trettiende sekund får man en ny har jeg ikke hørt dette før?-følelse. Og hvis du har hørt for eksempel Nick Cave, gammal Pink Floyd og Leonard Cohen eller The Doors, så stemmer denne følelsen.

Ut fra denne lista burde det være mulig å skjønne at det her er snakk om såkalt melankolsk musikk, eller en slags musikk noir. Mennene er bakfulle, kjederøykende og hardbarkede på

dekke over sitt ulykkelige følelsesliv-måten. Kvinnfolka er deilige, men bringer stort sett bare med seg trøbbel. Og instrumenteringa består i tillegg til vanlig bandbesetning pluss strykere, blåsere, piano av knirkende dører og snurreaskebeger.

De tre første låtene er imponerende: «The Vampïre Song» tilbyr en dramatisk Murder Ballad-aktighet og «1/2» en spennende desperanoia. Dessuten synger vokalist og bandhjerne Helge Martin Framnes overbevisende på «Ride Mule Ride». Da er det synd at det ikke bare er i tittelen på fjerdelåta «Senseless Ride», at Wholy Martin begynner å gjenta seg selv. Og når de ikke gjentar seg selv, klarer de ikke helt å leve opp til det de allerede har levert.

Uansett, Wholy Martin har laget en gjennomarbeidet og velprodusert plate, som godt kan fungere som en motvekt til at dagene stadig blir lysere.