Første famlende dansetrinn

Jeg vil at noveller skal gripe tak i meg, suge meg inn i handlingen og holde meg fast til siste slutt. Og slutten skal være overraskende, den skal forandre – enten meg eller det jeg trodde novellen handlet om. Det gjør ikke Christer Mjåsets debut-noveller. Kanskje forlanger jeg for mye? For Mjåsets noveller er velskrevne (selv om det finnes vendinger han burde styrt unna. Jeg syns i hvert fall det er usannsynlig at flyvertinna i en av novellene kaprer sin fremtidige mann med sjekkelinja «Coffee, tea or me?»). Karakterene er svært varierte og handlingen er hentet fra mange ulike miljøer, med gjennomgangstemaene kjærlighet og identitetsproblematikk. Men det er få overraskelser her. Historiene er skrevet så rett frem at jeg ofte vet hva som vil skje før det blir sagt.

Novellene gir meg ikke det den poetiske tittelen lover. Modige Mjåset har kastet seg ut på dansegulvet uten å være sikker på dansetrinnene. I løpet av bokas ti noveller er det to ganger jeg tenker «å?», og må lese slutten en gang til, to ganger til. Jeg vil ha flere sånne noveller! Flere hvor ikke alt er gitt, hvor jeg må ta en liten pause før jeg begynner på neste historie. Det er for mange noveller i denne boka som er glemt med det samme de er lest. Det er de andre jeg vil ha, de som sitter igjen litt lenger. Og med litt mer dansetrening er det godt mulig at Mjåset kan gi meg de novellene jeg vil ha.