Fortellerkraft

Synopsis: Jarle er 17 år og sammen med Katrine men så forelskelser han seg i Yngve og Katrine blir sur og pappa er fæl og mamma er sårbar og bestekompis Helge er, tja, variabel.

Det er en voldsom fortellerkraft i denne romanen, det skal Renberg ha – en kraft som ikke på langt nær er så legeroman som synopsisen kan gi inntrykk av. Han evner å skape en verden vi ikke nødvendigvis kjenner oss igjen i (de mange referansene til Stavanger og til obskure band gikk meg hus forbi), men som virker magnetisk på oss. En roman man ikke eselører, men leser i to, maks tre strekk.

På den annen side virker det som om Renberg prøver litt hardt innimellom. Det er mange altomfattende generaliseringer av typen Foreldre er som forelskede, de negativitetsblinde, Overraskelser skjuler seg, der er derfor de er overraskelser. Rett nok påstår 17-åringen seg å være arrogant og bedrevitende, men fortelleren er en 13 år eldre og mer ydmyk Jarle, og det kan til tider bli litt masete med altoversveipende forklaringer av verden.

På den tredje side er dette en forfatterteknisk velskrevet bok. Episoder med høy spenning, med jevne mellomrom avbrutt av roligere perioder, siste kapittel alluderer til det første, og slutten er en sånn slutt som ikke tillater ett ord til. Kanskje hardtprøvingen er kalkulert. Kanskje den litt selvhøytidlige og lett komikkløse patosen er et bevisst grep fra en durkdreven forfatter.

Tror egentlig ikke det, Renberg skriver på denne måten – også når han i denne romanen prøver seg på et større og mer episk lerret. Men en kvart kamel er lite å svelge for en fullblods roman.