Forvirret ung gutt søker mening (igjen).

Skrivekunnskaper: Check. Godt Språk: Check. Symboler: Check. Men er det nok? Saabye Christensen har i alle år skrevet bittersøte romaner om oppvekst på 50-tallet. Maskeblomstfamilien er hans forsøk på å skrive en mørkere bok, men det er vanskelig å vite hvilken sjanger han har ment at den skal falle under. Er dette ment å være krim, oppvekstroman eller psykologisk (psykotisk) drama?

Selv om det er vanskelig å beskrive

Maskeblomstfamilien uten å røpe for mye av handlingen, bør det likevel være trygt å si at dette er en roman om en ung, ikke spesielt sosialt begavet gutt som vokser opp på 50-tallet. Så langt, så standard. At det er vanskelig å leve seg inn i miljøet kan sikkert unnskyldes med at jeg ikke er Saabye Christensens typiske leser, men det er utilgivelig at det nesten ikke er mulig å identifisere seg med noen av karakterene i boken. Maken til usympatiske mennesker. Hovedpersonen Adrians forakt for alt og alle rundt ham gjennomsyrer hele boken, jeg ender opp med å ikke bry meg om hva som skjer verken med ham eller noen av de andre.

Dette ville ikke vært et fullt så stort problem hvis det hadde vært mulig å finne en mening med det hele. Hva er det Lars Saabye Christensen forsøker å fortelle oss? Det aner meg at han prøver å gi oss et innblikk i et sykt sinn, og kanskje forklare noen av de omstendighetene som fører til sinnssykdom, men det hele blir flatt, usympatisk og halvkvedet. Er hovedpersonen homofil, og er han transseksuell? Ble han misbrukt av sin far når han var liten, eller av sin mor, og var det med Emilie en ulykke? Ett av disse spørsmålene kunne godt forblitt ubesvart, men ikke alle sammen. Det må selvfølgelig være lov å prøve seg på en ny stil, men Maskeblomstfamilien virker mer som en stiløvelse enn en ferdig gjennomarbeidet bok.

N:\\Desken\\23anmMaskeblomstfamilien.rtf