Fred på jorda

Robert Post er vestlendingen som lanserer selvtitulert album, med base i London. Dette har gitt et forfriskende lydbilde i forhold til mange «tilsvarende» norske produksjoner. Men albumet er også tidvis helvete på jord.

På åpningssporet There’s one thing henger man seg fort opp i Posts vokale prestasjoner. Han synger tidvis uutholdelig irriterende, og det er fristende å kaste CD-spiller’n veggimellom i et slags voodoo-rituale, med et stakkarslig håp om at det kanskje vil skade Post fysisk. Så kommer spor to, Got none og Post tar oss med på en snarvisitt til himmelen, med catchy melodi og solid håndverk. Resten av albumet er mer rullebåndsproduksjon av popsanger, og mangler særpreg. Post er tilbake på jorda igjen. Det er jo et sted vi har vært før, men kvalitetssikret hjelp fra London på produksjonssiden og et lydbilde som virker nærmest perfekt komponert, gjør dette albumet hverdagen på jorda litt triveligere. Vakre strykerpartier harmonerer inn og ut med resten av bandet, ispedd en passe mengde koring og Posts egenartede stemme, som ikke er så verst likevel, etter hvert.

På neste album håper jeg Robert Post tar litt LSD før han skriver, så kan han fly oss opp i skyene gjennom et helt album, og ikke bare en sang.