Frelse

Jeg tror ikke på Gud. Heller ikke på et liv etter døden. Men jeg tror på dur og moll. Og dur og moll har ikke vært det samme siden mennene i The Flaming Lips berørte dem med sine hender. De kan kna musikk så hardt at det gjør jævlig vondt, de kan klaske så det smeller, de kan knipse og knipe på de aller vondeste plassene, for eksempel på innsiden av underarmen. Ja, de kan oppføre seg så frekt at man blir fornærma og forbanna. Og skuffa. Men som enhver elsket og hatet kjæreste, vet de så altfor godt hvordan de skal gjøre opp for seg. De kan kile deg på skuldrene, fikle hendene inn i håret ditt, blåse deg i nakken, og det kan være så godt at du vrir deg i vellyst fordi de nekter å gi deg mer enn akkurat nok til at du MÅ HA MER. The Flaming Lips har et langt og omdiskutert utgivelsesrulleblad (ta Zaireeka, det frustrerende fenomenet av en plate, bestående av fire plater som måtte spilles samtidig for å få hørt den), og det er lett å falle av lasset, men ikke uten et brennende håp om at de en gang skal komme med et nytt stunt som slår pusten ut av deg. Det stuntet kom på mandag, og heter At War With The Mystics.

Plata er en ny sjanse. Den er en høy, vid og gullforgylt dør, omkranset av englekor, som leder inn til Paradis der dur og moll lever i samspill og disharmoni med hverandre, og der man kan gå og gå og stadig hilse på nye mennesker, mate dyrene sammen med Pet Shop Boys eller prøve fargelinser med David Bowie. Som vanlig er The Flaming Lips fullstendig ukategoriserbare, men jeg prøver å gi dere en idé her: Åpningssporet «The Yeah Yeah Yeah Song» er platas moraliserende og hardtslående sommerhit, «Free Radicals» er en humoristisk versjon av verset på Prince`s «Kiss», og «My Cosmic Autumn Rebellion» er nydelig ballade med Wilson-harmoniseringer fra outer space.

For deg som ikke har skjønt at jeg gir denne platen min varmeste og mest personlige anbefaling, vil jeg konkludere 50 prosent metaforfritt med å si at At War With The Mystics har gjort den siste uken min til en ekstatisk opplevelse, jeg har ledd høyt, fått klump i halsen, jeg har blitt forelska – igjen og igjen og igjen, jeg spilte den til søndagsmiddag, jeg spilte den med hodetelefoner på fullt i lyttestolen, spilte den på vorspiel, spilte den på fest, satt den på da jeg våkna midt på gulvet morgenen etter, og jeg spiller den nå. Dur og moll blir aldri det samme igjen.