Fysikkdrama fra Blindern

Forestill deg at en ung Jan Kjærstad og en gammel Dag Solstad løper mot hverandre i lobbyen på Fysikkbygningen. Kjærstad har en ambisiøs idé om bølger og partikler og litt obskure fremmedord, mens Solstad er mer opptatt av å skotte rundt seg og være rar på en realistisk måte. Idet de to forfatterne kolliderer, nøytraliserer de hverandre delvis, men ikke nok til at det ikke frigjøres energi. Resultatet er ikke en roman som griper tak i sjelen din og rister den til alt du engang trodde på er kastet omkull, men en pussig og sjarmerende høstbok.

En fysikkstipendiat er forsvunnet, en hovedfagsstudent ligger i koma. Kan det ha noe med syklotronen å gjøre? Religionshistorikeren Didrik Dahl funderer over datautsalget som ble til kaffebar, romsterer under bordene på Fysisk institutt på jakt etter forsvunne fysikere, og påspanderes caffé latte av en eksentrisk professor som savner Kollegierådet. Og han grubler, som man gjerne gjør når man er en ung mann i en vaskeekte Blindern-roman, men det er stort sett en lavmælt, slentrende og upretensiøs grubling, enten temaet er jenter i store ullgensere eller den flytende tidens virkninger på identiteten sett i lys av teorier fra Einstein og Bohr.

Hansen har et godt øye for underlige detaljer i tilværelsen, og en allerede velutviklet formuleringsevne som lover godt for fremtidige prosjekter. Selv om de språklige gullkornene ikke ledsages av et ufeilbarlig realisert plott, blant annet kommer slutten litt som et kvantesprang, er det hele interessant nok til at Didrik Dahls andre bok burde komme snart.