Galskapens teater

It\'s all gone weird, synger Czral på Virus nye plate. Og det skal han få rett i. Med et utgangspunkt i blackmetall har Virus ikledd akkordrekkene jazzens kompleksitet. Stilen er også ganske vekslende. Når du først har kjent litt jazzvib, forsvinner den for å bli erstattet av Primus-aktig metallfunk, for så å bli avløst av et langt og dvelende tema-parti. Og når du tror du har skjønt opplegget, kommer Czrals vokal inn og forvirrer ytterligere ved å være teatralsk og sær som Mike Patton på sitt mørkeste.

Dette er altså en plate det er litt vanskelig å bli klok på, en plate som gaper høyt bare for lukke seg med et bjeff, snu seg og gape en helt annen retning. Om sprangene tidvis blir for store og gapene for høye, er det likevel mye å glede seg over. Det fungerer for eksempel fint i flere av partiene der jazzen er nær. Også i de roligere partiene er det mange stilige stemninger å finne.

Denne plata er og blir en særhet, hvor det skal noe til for å knekke de musikalske kodene. Men for den riktige lytter er den så absolutt verdt noen runder i spilleren.