Gammel gåte trenger nye svar

Sphinx

Speaks the riddle of the undisputed truth

Acoustic records

Sphinx slår med denne platen enda en spiker i fjelljazzens kiste, du vet runer og istapper og troll og slikt. Hva hjelper det da at de treffer den midt på hodet?

Debut-platen

Speaks the riddle of the undisputed truth er innspilt på Musikkhøgskolen, hvis jazzmiljø besetningen kommer fra. Sphinx gjør mye forskjellig, det er melankolsk og kjølig à la Chic Corea og messende og funky à la Herbie Hancock. Norske band som Shining og Atomic er sammenlignbare format, men Sphinx må belage seg på å havne i skyggen av disse. Det skorter litt for mye på den innovative fronten, og de forannevnte band har et tettere samspill, noe som er avgjørende for at slik jazz skal fungere. Sphinx´ største problem blir at lite av det de gjør høres originalt ut. Man tenker raskt at man like godt kan sette på en Coltrane eller Corea-plate.

Her tangerer Sphinx noe som er hele den unge jazzbølgens problem. Fjelljazzen er nærmest programfestet forlatt. Dette var nødvendig, men to tødler egenart og en teskje oppfinnsomhet er mistet på veien.

Når dette er sagt: Sphinx er absolutt ikke bånn i bøtta, platen er rik på stemninger og fin tonelek, og det er ingenting her som sier meg at de ikke kan begå mesterverk ved en senere anledning. Kanskje i konsertsammenheng?