Gammelt vennskap ruster litt

Det er alltid utfordrende å forsøke og ta opp tråden igjen i vennskap som har ligget brakk noen år. For noen år siden hang jeg støtt og stadig sammen med Pearl Jam, men så gled vi fra hverandre. I forbindelse med den nye plata Riot Act tenkte jeg imidlertid at jeg skulle ta opp kontaken.

Gjenkjennelsen er umiddelbar. Eddie Vedders særegne stemme, musikkformen som preges av gitarer og trommer i den røffe halvdelen av rockeskalaen. Men mildere enn før. Tekster om kjærlighet og om å redde verden. «It has already been sung, but it can\'t be said enough, all you need is love». Sparsomt med hyl-deg-hes-låter. Og alt i alt blir skiva som helhet veldig ensformig.

Noen unntak finnes selvfølgelig. «Thumbling my way» er en vakker, akustisk sak. «Cropduster» har et herlig driv og er absolutt et av platas friske og uventede høstpust – med en litt dyster undertone, selvfølgelig.

På slutten av den 15 spor lange plata finner vi et par pussige tilfeller av noen låter. «1/2 Full» er den ene. Den høres ut som «Pearl Jam prøver å spille blues», og kanskje er det nettopp dét som foregår. Like etter følger «Arc», en låt som i sin helhet består av etnopreget nynning. Samisk, høres det ut, men det er nok snarere Vedders indianerarv vi hører lyden av.

Jeg vil gjerne bli flinkere til å holde kontakten med Pearl Jam utover tilfeldige møter. Men for det meste kommer vi nok til å mimre om gamle dager.