Gentrifiseringskids

Det ser lovende ut med tanke på generasjonen som nå beveger seg mot slutten av tenåra. Over alt innenfor kulturlivet popper det stadig opp nye hengslete og småkvisete tryner som nærmest har fått Vans, sosial programvare, blogging og indiepop inn med morsmelka fra de var bitte små. Det kan se ut til å resultere i en ny generasjon hyperkreative forstadskids som lar seg inspirere av det de anser som verdifullt i akkurat det øyeblikket og gjør det om til sitt eget. Disse har for lengst tatt en stor bit av bloggosfærekaka, og nå er de i ferd med å innynde seg i mote-, medie- og musikkindustrien. Det er nesten som om tenåringene er i ferd med å gentrifisere kulturverdenen.

Og det er her dobbeltkonserten på Klubbscenen på Chateau Neuf på tirsdag i forrige uke kommer inn i bildet. For idet 17-åringen Einar Stray og bandet kommer inn på scenen og begynner å spille, går det ikke an å bli noe annet enn forferdelig imponert. Selv om han stjeler ubeskjedent fra sine forbilder i form av falsetterte vokallyder og bue på gitar (Sigur Rós), Thomas Dybdahlsk fingerspill og leken pop à la Arcade Fire, klarer han å gjøre uttrykket til sitt eget. Derfor høres det nyskapende og ærlig ut.

Og da har ikke The Little Hands Of Asphalt (TLHA) noen lett jobb foran seg når de skal prøve å toppe, eller i det minste tangere, den første konserten. Det blir heller ikke noe lettere av at lyden streiker når Sjur Lyseid skal begynne settet, og at han etter mye knoting og sutring etter hvert begynner å spille uten at publikum helt får med seg om han faktisk har begynt eller om det er enda en lydsjekk. Rutinert nok får Lyseid likevel til en helt ålreit konsert som, for de som har et forhold til TLHA fra før, blir en grei gjennomkjøring av et låtmateriale som etter hvert har blitt ganske godt.

Og på mange måter er TLHA med sin Townes Van Zandt-inspirerte folk og sine rutete skjorter en ganske typisk representant for Grünerløkka-generasjonen, som er i ferd med å utvannes etter hvert som folk har begynt å bikke tredve, få barn og flytte ut av sentrum. Tilfellet Einar Stray er på sin side symptomatisk for de nevnte forstadskidsa som, etter hvert som de flytter hjemmefra og inn til sentrum, kan vise seg å bli de drivende kreftene innenfor kulturlivet de neste par tiårene.