Gi blod!

Det er ikke lett å være kvinnelig debutant i disse dager, med Marit og Mira og Elvira og Maria som renner inn fra alle kanter, på alle kanaler og kveldsprogram, med egne låter og plateselskaper som personlig krøller gavebåndet rundt platene deres. Man må med andre ord rope HØYT for å høres i mengden. Eller kanskje sendes til Hollywood for å spille inn en musikkvideo, slik som Marte Heggelund ble.

Eller – lage en plate med noe mer enn viser i a-moll. Lage musikk som er noe annet enn en-fin-sang-bra-vokalist-stødig-komp. Få oss til å gråte! Eller pust på oss, i det minste. Tør å tenke lenger enn til neste akkord, tenke større helhet, tenke bilde med farger og proporsjoner. For når den delen blir overlatt til produsent og plateselskap, er sjansene store for at de dytter deg langt, langt inn i norgespakken og shipper deg aldeles direkte til Landet Uten Identitet.

Men det spørs jo hva man vil. Og hvis det er en oppgradering av sin egen demo, må man jo si seg fornøyd med det. Navnet sitt på plate og greier! Jeg aner ikke hva Marte Heggelund vil, men jeg kunne ønske hun ville noe mer enn hva det høres ut som på I abide. For om produksjonen ikke er tannløs, så er det ikke noe trøkk i bittet, og det er ikke noe som blør. Det er sikkert ektefølt. Men Marte Heggelund insisterer ikke på det.