Gir som fortjent

Streng, men urettferdig

Schibsted

«Hva er det hun tegneren Karine Haaland holder på med for tiden? Hun var jo så bra, har hun gått i dvale?» spurte en venn. En kjapp undersøkelse viste at etter Haalands avskjed med Larsons gale verden for to år siden, har hun gitt ut striper i Dagbladet, Dagsavisen, Spray nett, Blikk og Ny Tid. Nå kommer «dvaletiden» i bokform.

Med giganten Schibsted i ryggen kommer Haaland ut med sin andre satiriske antologi, der både striper, halv- og helsider er en del av pakka.

Tematikken er som i

Våre venner menneskene, der Jagland, hverdagsrasister, bygdeidioter og sadomasochister fikk sine pass påskrevet. Haaland lar ingen slippe unna, og som tegneseriesatiriker er hun den desidert beste i landet. Ikke fordi hun alltid treffer, men fordi hun alltid tør. Og når hun tør, blir ingenting for hellig. Både pakkiser og omskjæringer blir boblende latter.

Morsomt er det også at personene i stripene har mistet ansiktsuttrykkene. Haaland vil ha frem personenes reaksjoner gjennom kroppspråket, og dermed tvinger hun leseren til å observere tegningene på en ny måte. Alt blir ikke like lett å forstå eller fordøye, men jeg liker at en stripetegner ikke bare vil ha meg til å le, men også utfordrer vettet mitt.

Det er ikke noen fast gjennomgangsfigur i stripen, og serien lyder heller ikke noe navn. Likevel; en gammel dame dukker opp 12 ganger, det kvalifiserer nesten til å bli en hovedperson. Nærmest poetisk er det når den nevnte damen siterer Odd Børretzens Fortere mens hun kaver seg gjennom byen.

Takk, Karine Haaland, for at du klarer å løfte stripeformatet til et høyere nivå. Får bare håpe at andre følger etter, for vi trenger mer humor som utfordrer.