SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.

Gitareksorsisme for tom sal

Betong bød fredag på et appetittvekkende møte med et av landets fremste turnéband. Så hva gikk egentlig galt?

Publisert Sist oppdatert
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.
SINNATAGG: Ungdomskulen ble muligens en smule frustrerte over oppmøtet på fredagens konsert.

Anmeldelse

# Ungdomskulen

# Klubbscenen på Betong

# 4. september

La meg si det med en gang: min kjennskap til Ungdomskulen foran konserten var utelukkende det jeg samlet over internetten et par timer tidligere. Infoen der var overhengende positiv på alle fronter og lovord ble gitt om et band som spiller fletta av hundrevis av dansende publikummere, ekstatiske for å bevitne det som har blitt beskrevet som en av vårt lands mest potensielle musikalske eksportvarer.

Så jeg overaskes når jeg skuer ut over et halvglissent Betong fylt av hva som ikke kan ha vært mer enn 40 smertelig edrue fans, fem minutter før bandet inntar scenen. Trioen sparker i gang med låta «Sleep over», som på tross av vokalist Kristian Stockhaus’ bunnsolide vokal ikke inspirerer mer enn litt klein vugging fra tre av de fremste ungpikene.

Når de etter hvert når hiten «Modern Drummer», tar stemningen seg opp til et punkt hvor et par langhårede lærjakker slutter seg til den vuggende fronten, og til tider synes jeg å glimte en sko eller to hengende i luften. Men akk, dette minner meg fortsatt mer om en glissen kulturmønstring enn noe annet.

Dette gjør meg noe vemodig her jeg står. Fordi bandet jeg er vitne til er nemlig bra. Meget bra. Låtene er drivende, varierte og herlig uforutsigbare, og jeg smiler til et smertepunkt hver gang Stockhaus spiller solo, hvilket høres ut som en slags blanding av ulmende, psykedelisk jazzgitar og en god gammaldags eksorsisme. Hans to kumpaner sørger for et intenst og meget tight komp som merkbart har investert store mengder tid og innsats for en kjemi som skinner tydelig igjennom, men som i dette tilfellet ikke er nok for å få noen i salen virkelig med.

Det er først ved ekstranummeret, der intet mindre enn åtte medlemmer av publikum blir invitert opp på scenen for å danse fletta av seg, at stemningen virkelig tar seg opp. Jeg skulle bare ønske de ville blitt og kjørt på et par låter til for å hamre dette høydepunktet inn i publikum, men dessverre; et kort adjø, teppefall og alle går hvert til sitt. Synd, for med et større publikum ville Ungdomskulen antagelig vært temmelig fantastiske.

På en annen side kan man etter all rimelighet ikke forvente magi med en ansamling av skarve 50, som for ethvert band kan være en prøvelse. Men Ungdomskulen har noe. Det er det ingen tvil om.

Powered by Labrador CMS