Gjør det selv

Stående bakerst, forsøksvis objektivt lyttende og reflekterende, bivåner anmelderen sin konsert. Han ser de gamle mesterne i De La Soul flyte på rutine, slenge frem crowdrockende klisjeer, levere ut små smakebiter av gamle hits, ikke i ny og bedre versjon, ikke i gammel og god versjon. De La Soul kom inn i hiphopverdenen med brask og bram med mesterverket Three Feet High and Rising i 1989. De gjorde et par nesten like gode oppfølgere i årene etter, så ble det relativt stille før de igjen entret scenen med de to

Art Official Intelligence-platene i fjor og i forrifjor, et ålreit men kanskje unødvendig comeback. De ankom Chateau Neuf med hetta full av hits.

Men for anmelderen blir ikke «Me, myself and I», «Stakes Is High» og til og med nyere «All Good» annet enn blasse kortreferat av oppnådde bragder. Selvskryt. Platesnurringen og rappen er flink, stilsikker, men aldri virtuos, aldri engasjerende.

Likevel hiver alle fremmøtte hendene i været når De La Soul ber om det, likevel digger crowden alt på sitt hiphopske vuggende vis. De La Soul legger konserten sin i hendene på publikum, og fansen tar i mot og gjør konserten til den festen de vil den skal være. Som for å virkelig vise at her må de fremmøte lage sin egen moro, inviterer like gjerne gutta fra New York 20 dansende jenter opp på scenen mot slutten av showet.

De La Souls konsert ble en fin fest for et absolutt ikke fullsatt Betong. Men det var ingen musikalsk begivenhet. Anmelderen kan ikke tenke seg at klubbstyret har jobbet rævva av seg verken for å få tak i de fallerte mesterne i De La Soul, eller pubertale Xzibit som gjestet Betong for noen uker siden. Det er nok snarere snakk om tilbud de fikk som de ikke kunne si nei til. De La Soul har gjestet landet kanskje hyppig de siste åra. Da ser anmelderen heller at man fyller betong med norsk hiphop og mer spennende nyskapende artister innenfor flere sjangre.