Glad-dada

Tore Renberg

Varmelager fem

Tiden

Det virket så fristende å lese en bok uten altfor mye tekst. Tenk å kunne sitte å se på halv-dadaistiske, litt ironiske bildecollager og bare kose seg! Lett jobb, asse.

I ettertid er det nesten mer ironisk at det er tilsvarende vanskelig å formulere en omtale siden det er så lite tekst å gå ut i fra. Og så var det ikke så lett jobb likevel, asse.

Så får man heller kommentere bildene. Renberg bruker for det meste bildecollager som dekker hele eller halve A4-sider. Sekstitallsbilder er selvsagt en schlager i all collagevirksomhet. Det er vel fremtidsoptisimen og det litt anstrengte perfekte som gjør at vi ler oss i hjel av epoken. Nå. Så plasserer altså Renberg et sekstitalls barn på bildet av en islandsk hage anno 2000. Men, det blir liksom ikke morsomt før han også plasserer to silikonofre av noen pornomodeller i samme hage. Er det ikke Porno-Tanya? Barnet skuer liksom bortover mot modellene og spør: «Mamma? Tante Karin? Jeg skulle spørre fra Farmor om dere vil komme inn til kaffe nå, eller om dere må øve litt mer?».

Dette er lesten boken er laget over, og det er ofte svært så underholdende, selv om det kanskje ikke virker like artig når det blir gjenfortalt i en omtale. Andre ganger er det ikke morsomt, mer til ettertanke kanskje, eller rett og slett bare visvas som bare Renberg selv skjønner. En fryd for øyet er boken fortsatt.

Innimellom bruker Renberg små, litt naive strektegninger med sedvanlig naivistisk kommentar. Jepp. Kan dere fatte at noen så på naivismen som en velsignet avløser for ironien?

Dette er altså en bildebok for voksne, men den er ikke så voksen at du må ha den under senga i stedet for på kaffebordet.