Gledelig gufs fra fortiden

Juno

Grappa Musikkforlag

Det er rart hvordan det plutselig er blitt legitimt å lage musikk inspirert av åttitallet. Foruten Zuma gjør Briskeby, Upper Rooms og Sister Sonny nettopp det. En generasjon åttitallsbarn er med ett blitt voksne, og de gjenskaper sine barndoms lydbilder, eller noe der omkring.

Zuma føyer seg inn i rekken av nye norske band med like stor sans for image som musikk. Akkurat som gruppene fra det glade åttitall. Men der gutta i Boy fremhever glam- og discostilen, går Zuma sine egne veier med et skikkelig homoimage.

Allerede i åpningslåta «Pearl» høres Zuma ut som en mild variant av Talk Talk, ikke minst på grunn av Alexander Steneruds skjelvende og lett kvalte vokal. Den nydelige stemmen bringer oss inn i et svevende landskap av synther og strykere som veksler mellom det enkle og pompøse.

Det slår meg hvor fengende refrengene er på denne utgivelsen. Foruten radiohitene «Pearl» og «The tram», makter både discolåten «High on the outside» og den mer akustiske «Tie you down» å lime seg fast i øregangene. Alt i alt er det mest nærliggende å sammenlikne Zuma med nyere Pet Shop Boys fra «Go west»-perioden og utover. De er definitivt mer disco og techno enn hardcore synth.

På låter som «The winter of your heart» og «Juno» beveger Zuma seg stilmessig over på nittitallet, idet drum\'n\'bass-rytmer smelter sammen med melankolske synthesizere. «Juno» er platens høydepunkt, og for første gang blir det aktuelt å trekke paralleller til Depeche Mode. «Juno» er en tung og mørk låt med suggererende rytmer og sterke innslag av strykere. Med unntak av et skjult spor på slutten av cd-en, fremstår «Juno» som en verdig avslutning på et gjennomført album.

Ved å ta popmusikk på alvor har Zuma gitt oss et album som tåler mange gjennomhøringer. I en tid der musikken utvikler seg så raskt at man ikke rekker å ta trendene til seg før de erstattes av nye, er det sympatisk at noen tviholder på det som var.