Glimrende glimmer

Husker du første gang du fant sølv ute i naturen da du var liten? Entusiasmen og energien som spredte seg i kroppen over at du hadde funnet en så vakker og sjelden stein, og tanken på at nå, nå var du rik. Så løp du hjem for å vise den frem, men da du kom inn døra og mamma sa at det ikke var ekte sølv, men noe hun kalte kråkesølv og at det var en vanlig og verdiløs stein, falt entusiasmen brått.

Mye av den samme entusiasmen og energien følte jeg da jeg hørte debutplata til Kråkesølv første gang, men i stedet for å bli skuffa da jeg ble bedre kjent med plata bare steg entusiasmen for hvert lytt.

Hvem skulle nemlig trodd at Lukestar-inspirert indierock med poetiske og metaforrike tekster sunget på bodødialekt kunne være så fint? Kråkesølv viser seg som ekstremt gode låtskrivere med en dynamisk og intelligent melodikomposisjon. Ett eksempel er høydepunktet «Kalde Føtter» som starter som lavmælt electropop, og på refrenget forvandler seg til et støyende fuzzgitar- og skarptrommebasert crescendo, før låta mot slutten går over i strykere. Samtidig griper poesien i tekstene tak i deg og engasjerer på en måte man ikke opplever ofte i norsk indie.

Selv om de har fått en del hype det siste året, er dette mye bedre er enn forventet. Det er rett og slett en kjempebra skive.