Glipper for eget grep

Happy

Kolon forlag (235 s.)

I motebladet Fashion jobber det bare damer. Fæle, parfymestinkende, langneglede damer som, når de ikke dolker hverandre i ryggen på arbeidsplassen, redigerer sine «happy-style» kvinnefiendtlige fotoreportasjer. Kort sagt: Gjør livet surt for andre damer. Her får Ella jobb.

Ella er mer deppa enn happy. Eller en slags urban blanding kanskje; stemmen hennes som forteller denne historien er resignert, det går verken i dur eller moll. Frykten for ikke å passe inn, gleden over å si noe riktig på møtet, kjæresten hun bevisst utnytter; alt bare passerer, men ubehaget ligger og lurer bak Ellas likegyldige stemme.

Grethe Nestor fikk berømmelse for fortellerteknikken i debutroman

Kryp, som åpnet for et dobbeltperspektiv på handlingen: Gjennom subtile selvmotsigelser undergraver jeg-fortellerstemmen og jeg-hovedpersonen seg selv. Også i Happy oppstår det en slik spenning, fortelleren er ikke helt til å stole på. Delvis fungerer det, og det gir en hovedperson med dybde i all sin overflatiskhet.

Men fortellergrepet gjør til slutt at hele troverdigheten til hovedpersonen glipper. For når det nådeløse kvinnehierarkiet skildres med forakt og sarkasme, er det Ellas kritiske blikk som gjennomskuer. Ellas fortellerstemme banner og ler hånlig – inni seg. Men som handlende hovedperson oppfører hun seg helt annerledes, hun er en som streber etter å bli som de andre, og som passer bedre og bedre inn. Og når hun tar et oppgjør med hurpene, er det ikke for å forlate miljøet, men for å avansere i det.

Jeg ser poenget: Overflatiskheten fanger. Alle blir dratt inn i et system som ingen passer inn i, hykling er det eneste ekte. Og ta gjerne med at alle postmoderne mennesker er uthulte og usammenhengende. Men denne Ella tror jeg ikke noe på.